Saken mot Torbær Olsdatter for påsatt mordbrann (1718)
Transkripsjon av forhøret, åstedsgranskingen og den endelige domfellelsen etter mordbrannforsøket på Våle prestegård natt til 6. august 1718. Tjenestepiken Torbær Olsdatter ble dømt til halshugging med sverd og brenning på bål etter Christian Vs Norske Lov.
Kort om saken på Våle prestegård
Natt til lørdag 6. august 1718 ble det forsøkt påsatt brann i kjøkkenet på Våle prestegård. Prestegårdens hunder varslet ved å gjø på lysskjæret, og stuepiken Maren Olsdatter oppdaget ilden og vekket sogneprest Hans Clausen, hans kone og gårdsdrengene.
Mistanken falt raskt på den 22 år gamle tjenestepiken Torbær Olsdatter (opprinnelig fra gården Møgstøe i Rollag i Numedal). Saken ble anmeldt av sognepresten til Jarlsberg grevskaps amtsforvalter, Peter Clausen, og sorenskriver Gustav Wilhelm Mandal satte ekstraordinær rett på prestegården den 13. august. Torbær tilsto udåden i full detalj, med bakgrunn i nag etter at hun ett år tidligere ble grepet i å ha stjålet engelsk ull fra prestekonen.
Rettens åpning og lagrettemenn (13. august 1718)
Anno 1718 den 13 augs: er den extraordinarie rett administreret paa Waale prestegaard, etter amtsforvalter Sr=Peter Clausens paa sogneprest til Waale kald Gr: Hans Clausens til dato 7 august afsigt andsagt, fuldth med ordre til lensmand ved Waale prestgield, af dato Brecke den 8 augs: og hos Kaltherud afstemme dato sorenskriveren Gustav Wilhelm Mandal tilslut communications andgaaende at holde et laugs forhør og examindination, paa prestegaarden forsöcht antenthe og ladey ildbrand som en pige suspect for at være anmelth lensmand [...]
Og da retten med etter amtsforvalterens ordre, af de til dette aars alle ordinarie dagers forhis i protocollen for Waale prestegield thing inforth laugretters mand, naufns: Elling Gregeland, Anders Guttormsen Opsahl, Kalager, Halvor S. Torp, Mathias Augustinsen N. Torp, Bendt Andersen, Sander, og Anders Olsen Krogeborg; saa var og ved retten tilstedet lensmand ved Waale prestegield Gregers Larsen Firing.
Amtsforvalteren Sr=Peter Clausen forst indgaf skrift af sogneprest til Waale Kald Gr: Hans Clausen datered den 7 augs 1718 [...] og ordre til lensmand Gregers Larsen angaaende mistencht en pige med nafn Torbær, personlig under forvaring og forsoning til sagen [...]
Dend andklagde quinde Torbær Olsdatter blef under 2de mænd naufns Thor Ulerød og Hrugsrød i Waale sogn for retten fremstillde, dog fri og lös [...]
Tjenestefolkets edsvorne vitnemål
Gårdsdreng i tjeneste hos sognepresten. Forklarte at natten til lørdag, etter at han hadde lagt seg i drengstuen, kom piken Anne Knudsdatter ned og vekket ham, Olle Olsen Grøstad og de andre drengene og sa at det var ild løs i prestegården. Da han kom ut, så han at det brant i kjøkkendøren på den søndre siden av dørkarmen, oppetter veggen og mot vinduet.
Olle bar vann for å slukke ilden. På spørsmål om Torbær Olsdatter forklarte han at hun var fullt påkledd slik hun hadde gått i arbeidet om dagen, men at hun ikke hjalp til med å slukke ilden i det hele tatt, men bare gikk ut og inn.
Olle Grøstad bekreftet hendelsesforløpet og at Torbær sto ganske stille uten å gripe til noe for å slukke. Lars Jacobsen forklarte at da ilden var slukket, sto Torbær i kjøkkenet og holdt begge armene i kors under armhulene, med hodet bøyd over brystet og blikket slått ned mot gulvet, fullstendig taus.
Forklarte at hun lå i kammerset ved dagligstuen. Mellom klokken 11 og 12 hørte hun at småhundene i prestegården ga hals. Hun sto opp, så ut vinduet og ble vàr et lysskjær på bryggerhusveggen. Gjennom sprekken på kjøkkendøren så hun lyset, åpnet døren og så at hele kjøkkenet lyste opp. Hun sprang straks inn og vekket sogneprest Hans Clausen og hans kjæreste, som i største forskrekkelse sto opp og fikk vekket drengene.
Maren observerte at det også var antent en annen ild ved gulvet i veggen til spiskammeret ved skorsteinen, hvor det var brent et dypt hull i stokken og dannet kull.
Kokepiken forklarte at da hun og Anne Knudsdatter fredag kveld skulle gå og legge seg i bryggerhuset, spurte hun Torbær om hun ville følge med. Torbær svarte nei; hun ville bli værende i kjøkkenet og ligge på benken der. Da prestefruen senere ropte i gården om ild, løp Groe ut og fant Torbær stående ute ved låveporten. Da Groe spurte hvorfor hun ikke hjalp til og rakte henne en vannbøtte, svarte Torbær at hun ikke orket og var helt uten krefter.
Groe forklarte videre at da Torbær senere satt i arrest hos Anders Tollefsen på Sørby, tilsto hun overfor Groe og Vemund Sørby at hun med fullt forsett hadde satt fyr på prestegården på de to stedene.
Vitnet hadde tjent på prestegården frem til høsten 1717. Hun forklarte at Torbær sommeren 1717 mange ganger hadde uttrykt onde ønsker om at det måtte komme ild og rød lue over prestegården, etter at hun var blitt grepet i tyveri av ull og måtte levere ulla tilbake til prestefruen.
Torbær Olsdatters fullstendige tilståelse
Torbær opplyste for retten at hun fyller 23 år i juni, at hun var født på gården Møgstøe i Rollag i Numedal av foreldrene Ole Torsteinsson og Gunnild Mikkelsdatter (nå boende på gården Buan i Svene anneks). Hun kom til Våle tre år tidligere til sin moster Ingri Mikkelsdatter på Søndre Gjelstad, før hun festet tjeneste hos sogneprest Hans Clausen.
Hvordan brannen ble påsatt (ordrett forklaring):
Etter at Groe og Anne hadde gått i bryggerhuset, ble Torbær sittende igjen ved skorsteinen i kjøkkenet. Da hun regnet med at alle sov, tok hun først 3 til 4 glødende kull og la dem på gulvet inntil veggen til spiskammeret ved skorsteinen. Oppå disse la hun trefliser, rug, aske og sand fra gulvet, slik at det ikke skulle ta fyr med en gang, men ulme og ta fyr over tid.
Deretter tok hun tre fliser som var hugget til med en øks, tente ild i den ene enden ved skorsteinen, og stakk dem inn mellom dørlisten og tømmerveggen på kjøkkendøren, omtrent to henders bredde over gulvet.
Deretter gikk hun opp låvebrua og inn på låven, hvor hun sto og så mot kjøkkenvinduene mens flammene tok tak og lyste opp hele gårdsrommet. Hun erkjente at hennes fulle hensikt var at prestegården skulle brenne ned til grunnen, og at hun først ville vekke folkene når ilden var blitt så stor at husene ikke lenger kunne reddes.
Som årsak forklarte hun at hun året før var blitt sendt til Frelumstad for å få spunnet ull for prestekonen, men stjal av den engelske ulla og gjemte den bort hos en kvinne på Nåle. Da tyveriet ble oppdaget, ble hun tvunget til å levere ulla tilbake. Dette vakte et voldsomt nag i henne, som hun bar på helt til udåden ble utført.
Rettens åstedsgransking i kjøkkenet
Sorenskriver Mandal og de åtte lagrettemennene foretok åstedsbefaring på prestegården sammen med Torbær. Retten konstaterte at:
-
Ved kjøkkendøren mot svalgangen:
Veggstokkene på vestre og søndre side var fullstendig forkullet opp under taket og loftsbordene. Flisene var stukket inn mellom dørkarmen og tømmeret, ca. 1½ kvarter over gulvet.
-
Ved spiskammerveggen og skorsteinen:
Det var brent et dypt hull i den nederste veggstokken mot gulvet. Flammen og røyken hadde slått omtrent to fulle henders bredde oppover tømmeret før den ble kvalt med vann.
Retten fastslo at dersom ikke hundene hadde varslet og slukkingen kommet i gang umiddelbart, ville det ha vært umulig med menneskelig makt å berge prestegården fra total ødeleggelse.
Domsforhandlingen (13. september 1718)
Retten ble satt på ny på prestegården den 13. september 1718 for å avsi endelig dom. Som meddomsmenn (lagrettemenn) fra Våle sogn deltok: Gunder Grette(?), Mikkel Berg, Wemund Sørby, Ole Sander Revetal, Jan Ormestad, Ole Andersen Sørby, Gullik Banke og Arne Werp.
Som oppnevnt forsvarer for Torbær møtte mons. Anders Nielsen fra Holmestrand. Han ba om rettens mildhet og straffelindring basert på to argumenter:
- At udåden ved Guds nådige forsyn ble avverget i tide, slik at ingen menneskeliv gikk tapt og ingen større ulykke inntraff.
- At Torbær var et ungt og enfoldig menneske som straks og uten tvang hadde tilstått sin grove forseelse i dyp anger.
Aktor, amtsforvalter Peter Clausen, krevde derimot at lovens strengeste straff for forsettlig mordbrann etter Christian Vs Norske Lov 6-19-19 måtte fullbyrdes, andre likesinnede til skrekk og avsky.
Rettens dom og straffeutmåling
Retten forkastet forsvarets anførsler om straffrihet eller formildelse. Det ble vektlagt at Torbær med kaldt overlegg hadde antent ilden om natten mens folkene sov, at hun ikke varslet før ilden lyste opp gården, og at hun tidligere hadde forlikt seg med Gud og gått til alters, for så å gjenoppta sin onde hensikt.
«Thi kand vi samtlige underdommere [...] ei finde nogen laugens artical til befrielse, for delinquventinden Torbær Olsdatter at hun jo for denne saare og umenneskelig som fast uhørlig forøved onde gierning, efter laugens 6 Bogs 19 Cap: 1 artical [...] hafver forgiort sin hals; mens kiende herfor for rætt, det hun formedelst hovedets afhuggelse med sværdet, fra livet til døden bør domfældes; og [...] efter at hovedet er hende fraslaget, da hendes døde krop tillige med [...] af ilden fortæres, idet hun kastes paa et baal og opbrendes, andre hendes ligesindede ugudelige mordbrendere til skrek og afskye.»
Av Torbærs etterlatte midler skal først hennes gjeld, skadeoppreisning, underhold i arresten og rettergangs- og henrettelseskostnadene dekkes. Deretter tilfaller 40 lodd sølv i bot til de fattige i Jarlsberg grevskap (etter NL 2-11-16 og 6-19-1), mens eventuelt overskudd tilfaller sogneprest Hans Clausen.